Dataspill er spennende – det er nok de fleste enige om. Mer eller mindre alle norske barn og ungdommer spiller dataspill i en eller annen form. For noen av oss er det bare snakk om noen minutter med spill på mobilen når vi venter på bussen eller sitter på toget, men for andre er det en viktig hobby som det brukes flere timer på hver dag.

Konkurranseinstinktet i oss blir trigget, og vi trenger ikke å kjede oss i det hele tatt. Vi kan tre ut av virkeligheten ved å spille roller, spinne hjul eller jakte ekte gevinster.

På nett finnes det nemlig en hel verden av spenning for dem av oss som liker å satse egne penger. Nettcasinoer har aldri vært mer populært, og casinospill på internett har aldri vært lettere tilgjengelig enn i dag – du kan spille hvor som helst, når som helst.

Storspiller eller problemspiller?

Du kan spille mye uten å ha et problem, men det er viktig å være oppmerksom på egne spillevaner. Hvis du er storspiller, spiller du fire timer eller mer på en dag, men du klarer enda å opprettholde ditt sosiale liv. Du spiller fordi du synes det er veldig gøy, men spillingen betyr ikke mest i livet ditt, og den tar ikke overhånd.

Hvis du derimot er en problemspiller, har du startet å utvikle en spillavhengighet og må gjøre noe med situasjonen. Du har et problem hvis spillingen er det viktigste for deg – du gidder ikke være sammen med venner og familie lenger, slutter med aktiviteter som du tidligere var med på, spiller om natten og er veldig trøtt på skolen. Kanskje du også skulker skolen, blir aggressiv og holder deg alene. Spillavhengighet er en sykdom, og du bør oppsøke hjelp for å komme deg ut av den onde sirkelen.

Å bli klar over problemet

Det finnes hjelp å få hvis du innser problemet og vil ta imot hjelp, men det er imidlertid ikke lett å innse at du har et problem. En som er spilleavhengig er også flink til å lure foreldre og venner. De oppdager ofte ikke at du spiller om natten eller store deler av skoledagen. Det kan også ta lang tid før de oppdager betydelig skulking eller dårlige skolekarakterer.

Foreldregenerasjonen har heller ikke like mye greie på data som ungdommen, og ser kanskje ikke forskjell på om ungen deres gjør lekser eller spiller dataspill. Det gjøres tiltak på skolene i form av at det innføres spillefri sone ved å sperre spillsider fra PC-ene, men er dette nok? Skolen reagerer som regel bare når eleven har veldig mye fravær, og mange opplever at årsaken til fraværet blir overlatt til foreldrene.

Lære lærerne

Lærerne burde lære hvordan de skal fange opp et spilleproblem så tidlig som mulig, og på den måten forhindre at elever tråkker i fallgruver. Det finnes kurs, men det er frivillig å delta på disse. Hvis lærerne får kompetanse rundt spilleavhengighet kan de ikke bare oppdage det hos en elev, men også hjelpe den aktuelle eleven. Læreren kan snakke med eleven og vise at noen bryr seg og forstår problemet.

Læreren kan dessuten samarbeide med foreldrene og legge til rette for skolearbeidet i den perioden eleven er i eventuell behandling. Læreren kan også jobbe målrettet med miljøet i klassen for bedre samarbeid og samhold. Ikke minst kan skolene legge inn problemstillinger rundt videospill og nettcasinoer i undervisningen så ungdommene er klar over forskjellen på spill som hobby og spilleavhengighet, og kan kjenne dette igjen hos seg selv eller andre.